Lokomotivtypen ble bygget i tre serier, 49a (1935), 49b (1936) og 49c (1940-41) for å trekke de stadig tyngre togene på Dovrebanen..
De ble produsert av Hamar Jernstøberi & Thunes mekaniske verksted og Krupp i Essen.
I tillegg til de syv leverte lokomotivene, ble syv ødelagt under andre verdenskrig i et bombeangrep under produksjon i Tyskland.
Fire lokomotiver under bygging på Hamar ble aldri fullført, men endte som reservedeler for de eksisterende maskinene.
Lokomotivtypen var plaget av mange barnesykdommer som delvis skyldes manglende prøvekjøring før levering. Type 49 var ett kraftig lokomotiv med høy effekt i forhold til sin vekt.
Offisielt ble kun prototypen, nr 463, gitt navnet Dovregubben.

Damplokomotivet var enerådende sorn jernbanens «hest» i nær hundre år og gjennomgikk en veldig teknisk utvikling. Toppen ble nådd med «Dovregubben» som var Nord-Europas største og sterkeste lokomotiv.
Det fikk satt farten opp på Dovrebanen og brukte to timer mindre Trondheim — Dombås enn ved banens åpning. Kjøretiden Trondheim — Oslo ble redusert til ca. 10 1/2 timer mot 14 timer i 1921.

Dovregubben slukte som alle damplokomotiv enorme mengder kull.
Driften ble uforholdsmessig kostbar, og da NSB feiret sitt 100- årsjubileum i 1954 ble det såkalte «Vekk med dampen» programmet lansert.
Målsettingen var at elekfrifiseringen skulle fortsette etter den plan som Stortinget hadde vedtatt i 1952 oi i det tempo som bevilgningene tillot.

I 1953 ble det første lokomotiv av type 49 tatt ut av trafikken.
Et av lokomotivene, Nr 470, er tatt vare på og kan sees på Jernbanemuseet på Hamar.