Jernbanen og tiden.
Før jernbanen kom til Norge midt på1800- tallet, hadde alle steder sin egen lokale tidsregning. Tida ble målt etter solas stilling på himmelen.
Når den sto høyest, var klokka tolv.
Tid var et tøyelig begrep, men så lenge folk reiste lite og hadde lite med utenomverdenen å gjøre, var det uproblematisk.
Da telegrafen og jernbanen kom, ble det vanskelig å holde fast ved denne måten å regne tida på. Når en reiste øst- eller vestover måtte en stadig stille uret for å være a jour med lokaltida.
For eksempel var det fire minutters tidsforskjell mellom Kristiania og Drammen, og en måtte stille klokka 22 minutter tilbake når en kom fram til Bergen!
De nye kommunikasjonene krevde en felles, samordna tidsregning for at rutetabellene skulle fungere.
En stund opererte en med ei egen jernbanetid og ei egen telegraftid.
I starten fulgte telegrafstasjonene lokaltida som gjaldt i København, men etter 1866 gikk de over til å bruke Kristiania-tid.
Telegrafen ble bygd parallelt med hovedlinjen for tog mellom Kristiania og Eidsvoll, men den fulgte telegraftid, ikke jernbanetid.
Hver etat hadde ansvar for sitt.
Jernbanetiden sørget for at rutetabellene stemte og togene ikke kolliderte, telegraftiden sikret at telegrammene kom fram i riktig rekkefølge.
Jernbanetid var en lokal tidsangivelse som var felles for en isolert jernbanestrekning.
I 1885 hadde jernbanestasjonene Oslo Østbanstasjon og Oslo Vestbanestasjon hver sin tidsregning.
Oslo Østbanestasjon hadde Oslo-tid, mens Vestbanen hadde Drammens-tid.
Den gang brukte man i Norge lokal soltid og tidsforskjellen fra landsdel til landsdel ble et stadig større problem etter hvert som kommunikasjonene ble forbedret.
Av den grunn var det blitt innført jernbanetid, der man langs hele jernbanestrekningen holdt seg til en bestemt lokaltid.
I 1887 var felles klokketid for Norge et tema i Stortinget.
Enkelte politikere mente tiden var inne.
Storbritannia hadde fått en slik løsning med utgangspunkt i Greenwich i London, flere internasjonale konferanser hadde vært holdt og hele jorda var delt inn i områder med samme tidssoner.
Innføringen av normaltid i 1895 var den første store endringen som hadde med tidsregningen å gjøre i Norge. Den andre var innføringen av 24-timers klokka i 1924.
Ordningen skulle fjerne ”dobbeltmeningen” i tidsangivelsen.
Fra før brukte en for eksempel betegnelsen ”kl. 6 kveld” og ”kl. 6 morgen”.
Fra og med 15. mai 1927 tok NSB i bruk tidsbetegnelsen 0-24 i sine rutetabeller.
Kilde: • Marie Skoie: Da tiden ble normal (masteravhandling 2002)
NSB hadde delt inn jernbanenettet i seks distrikter, som delvis hadde fulgt hver sin tidsregning.
Distriktene 1, 2, 3 og 4 (Oslo, Drammen, Hamar og Trondheim) brukte ”Kristianiatid”.
Distrikt 5 (Stavanger) fulgte ”Stavangertid”, mens distrikt 6 (Bergen) fulgte ”Bergenstid”.
Loven om normaltid betydde at i distriktene 1-4 måtte klokka justeres fram fra 11.42 til 12.00.
I distrikt 5 ble den stilt fra 11.23 til 12.00, mens i distrikt 6 ble viserne skrudd fram fra 11.21 til 12.00.
Skiftet skjedde nyttårsaften 1894.
Jernbanen fra Oslo S deler seg ved Lillestrøm stasjon, mot henholdsvis Gardermoen og Jessheim i nord og Kongsvinger i øst.
I vestlig retning går det direktetog til Oslo gjennom Romeriksporten samt lokaltog over bakken på Hovedbanen gjennom Groruddalen.
Lillestrøm syd.
Lillestrøm stasjon har landets tredje største trafikkmengde med et stort antall overgangsreisende fra bane til buss.
I forbindelse med utbygging av Gardermobanen var det behov for nye plattformer og nye spor.
I tillegg ønsket utbyggerne en stor bussterminal knyttet opp til stasjonen.
I en lukket arkitektkonkurranse i 1995 vant Arne Henriksen, sivilarkitekt MNAL oppdraget for den nye stasjonen.
.jpg)
.JPG)
.JPG)
