Sulitjelmabanen ble åpnet i 3 parseller:
Sjønstå—Hellarmo 26/6 1896 med opprinnelig sporvidde 0,750 m og med ombygd sporvidde 1,067 m fra 15/6 1915.
Hellarmo—Lomi (tidligere benevnt Sandnes) 15 /6 1915.
Agifjellet—Finneid 20/12 1956, samtidig med nedleggelse av linjen Sjønstå —Agifjellet 20/12 1956.

Nord-Norges første jernbaneanlegg var den første biten av Sulitjelmabanen.
Fra starten av var denne gruvebanen bygd med bare 750 millimeters sporvidde i det vanskelige terrenget fra Sjønstå til Hellarmo.
I 1915 ble banen bygd om til 1067 millimeters sporvidde og forlenget fra til Sulitjelma og Lomi.
I 1904 åpnet en annen privat gruvebane i Nordland,  Dunderlandsbanen mellom Tverrånes ved Mo og Storforshei.
Sulitjelmabanen ble forlenget ned til Finneid i 1956 og erstattet ved veg i 1972.

Stortinget vedtok 28. mai 1952 Sulitjelmabanen forlengelse til Finneid, mot 14 stemmer. De 14 som stemte mot jernbanen stemte for et forslag om å utrede veibygging mellom Sulitjelma og Finneid.
Arbeidene med forlengelse av banen ned til Finneid begynte i 1953.
Første tog til Finneid gikk den 12.desember 1956.
Det første rutegående tog mellom Lomi (Sandnes) og Finneid 20. desember.
Offisiell åpning av banestrekningen skjedde den 14.juli 1957.

På Finneid var det utskipingshavn for malm som kom fra gruvedriften i Sulitjelma. Stedet hadde tidligere både hotell, pensjonat og butikker, men etter hvert som gruvedriften i Sulitjelma ble mindre ble de fleste etablerte bedriftene på Finneid lagt ned.

I den arktiske fjellheimen, cirka 90 km fra Bodø, ligger det ærverdige gruvesamfunnet Sulitjelma. Her skulle det egentlig ikke ha vært noe annet enn uberørt natur, høye fjell og isbreer. Tilfeldighetene ville ha det til at en same ved navn Mons Petter i 1858 fant en skinnende stein her, som han trodde var gull.

Steinen viste seg å være malm, og det ble starten på et av Nord-Norges mest betydningsfulle industrieventyr.I området, som fikk tilnavnet «Lapplands-helvetet», vokste på starten av 1900-tallet landets nest største industriarbeidsplass frem.
Her eide gruveselskapet alt. Husene som gruvearbeiderne bodde i, maten de spiste, veien de gikk på – og svovelrøyken de pustet inn.
Gruvebyen hadde til og med sin egen myntenhet, og den eneste matbutikken som var tillatt, var også eiet av verket. Klasseskillet var enormt, og nederst på rangstigen fant man de som stod for verdiskapningen: gruvearbeiderne.

Svensk kapital var med på å legge det økonomiske grunnlaget for en rekke virksomheter som har preget norsk næringsliv i hele perioden 1905-2005, og på slutten av århundret var Sverige størst av de utenlandske investorlandene i Norge.

Svenske investorer sto bak tre av de viktigste gruveselskapene i Norge. 
I 1891 ble Sulitjelma aktiegruber ved Fauske i Nordland grunnlagt av svenske investorer for å utvinne svovelkis som kunne omdannes til svovel- og kopperkonsentrat. 
Fabrikktellingen i 1909 viste at med sine 1 688 ansatte var Sulitjelma den nest største arbeidsgiveren blant aksjeselskapene.

I 1904 ble gruveselskapet Orkla-grube Aktiebolag grunnlagt med svensk kapital fra den mektige Wallenberg-gruppen. 
Hovedsjakten i gruven fikk da også navnet «Wallenberg sjakt». 
De svenske Orkla-investorene finansierte i årene 1904-1910 byggingen av Thamshavnbanen, verdens eldste jernbane drevet på vekselstrøm. 
Banen gjorde det mulig å eksportere kobberholdig svovelkis på en kommersiell basis. 
I 1931 grunnla Orkla-Grube A/B Orkla-Metal aktieselskap. 
Orkla-Metal omdannet svovelkis til bestanddelene svovel- og kopperkonsentrat ved bruk av en elektrisk smelteprosess. 
Wallenberg-gruppen var også del av et svensk konsortium som finansierte gruveselskapet A/S Sydvaranger ved Kirkenes. 
A/S Sydvaranger ble grunnlagt i 1906 av nordmannen Christian Anker, og driften tok til i 1910.